Vandring i Rondane

Rondane, et fantastisk landskap. Hittil årets fineste tur! Jeg, Oda og Andreas var i en liten uke på tur i denne nasjonalparken. Vi hadde 5 nydelige dager. Vi gikk fra Mysuseter og opp til Rondvassbu. Derifra hadde vi en rundttur rundt Rondeslottet, før vi rant ned igjen til Mysuseter. Været var skiftende, men alt i alt så var det mye pent vær. Det var utrolig kjekt å være på tur med de, og vi storkoste oss gjennom hele turen!

Foto: Selvutløser foran Rondeslottet (privat bilde). 

Målene for turen var:

-          Erfare bruk av GPS, og bli sikre på navigering og orientering i vinterfjellet

-          Trene på å ta sikre veivalg

-          Trene på å lage gode kartutsnitt

-          Dynamiske gruppeprosesser og gode teltrutiner

-          Kose seg på tur og nyte 

På denne turen så gikk vi mye i slakt terreng, og var ikke i områder brattere enn 30 grader. Så vi var ikke i bratt nok terreng til å løsne ut noe skred. Men vi gikk mye i daler og søkk, så vi måtte ta hensyn til utløpssoner. Jeg vil derfor i dette blogginlegget skrive om 1:3 normen, og 10 graders-metoden.

1:3 normen

1:3 normen er en metode for å finne ut om man befinner seg i et utløpsomårde for skred. Noen kaller den også for "20 graders-normen". Dette er på grunn av at fra der man står til toppen av løsneområdet er det i underkant av 20 grader, nemmelig 18,4 grader, når man er i trygg avstand til skredets rekkevidde. Normen går ut på at man skal befinne seg tre ganger så langt ut fra fjellsiden, som fjellsiden er høy. Det vil si at om fjellsiden er 100 meter høy, må du befinne deg 300 meter horisontalt ut fra toppen av løsneområdet. En kan gjøre dette på to ulike metoder. Enten ved å bruke kartet, eller ved å bruke et klinometer på et speilkompass ute i terrenget. Ved å bruke kartet må man se på høydekvotene og finne ut hvor høyt det er fra der du står til løsneområdet, for å å gange det med tre. Det er avstanden du må bevege deg ut fra fjellsiden. Dette kan du gjøre før du legger ut på tur, for å legge opp til en tur der du ikke beveger deg i skredterreng. Når en er ute i terrenget kan man gjøre dette ved å bruke et klinometer på speilkompasset. Man sikter med kompassets øvre langside mot øverste mulige løsnepunkt. Så ser man inn i speilet som da viser en pendel og en gradskive inne i kompasshuset. Det man da leser av der er vinkelen fra deg og opp til øverste løsneområdet. Er det mer en 20 grader, står du for nærme og er i et potensielt løsneområde. Er siktevinkelen mindre en 20 grader er du på trygg avstand (Horgen, 2010).

Foto: Vi fikk på dag to nydelig vær. Nedover denne dalen mot Bjørnhollia måtte vi ta hensyn til utløpssoner, ved bruk av 1:3 normen og 10-graders metoden (privat bile).

10-graders metoden

Det er ikke i alle områder en trennger eller kan bruke 1:3 normen. Skal man gå gjennom en trang dal med bratte sider, er det kanskje ikke mulig å passere om man skal følge 1:3 normen. Har denne siden for eksepel en bradd side, men en markant overgang til dalbunnen kan man kanskje benytte denne metoden. Har man en skredbane som har en markant overgang til bunnen, vil dette føre til en kortere utløpssone, enn om man har en jevn skredbane. Dette er på grunn av at terrenget har en større oppbremsingseffekt ved en brå overgang i dalbunnen (Horgen, 2010).

Ved denne metoden tar vi utganspunkt i at skredet begynner å bremse ved terrengets 10 graders punkt. Denne metoden kan man også bruke på to ulike metoder, ved kart og ved bruk av klinometer. Ved bruk av kart så finner man 10 graders punktet, ved å måle avstanden mellom høydekvotene. Der avstanden er 2,2 cm mellom to høydekvoter er terrenget 10 grader. Fra den øversta av de to høydekvotene finner man høydeforskjellen opp til øverste løsneområde. Antatt skredrekkevidde ligger da 2/3 av høyden horisontalt ut fra 10-graderspunktet. Det vil si at om høydeforskjellen mellom 10-graderspunktet og øverste løsneområde er 100 meter, må du bevege deg 66 meter horisontalt ut fra 10-graderspunktet (Horgen, 2010).

Ved bruk av klinometer så må man også først finne 10 graderspunktet. Det gjør du ved å se skredbanen i profil, ved å stå på siden for selve skredbanen. Fra 10 graderspunktet så måler man vinkelen opp til øverste løsneområde. Det tallet skal man trekke 5 ifra. F.eks 37 grader - 5 = 32 grader. Da får man vinkelen du må holde fra øverste løsneområde, til der du må gå. Det vil her si at du må gå 32 grader, bort fra øverste løsneområde, som er ganske stor kontrast til 1:3 regelen med sine 20 grader eller mindre (Horgen, 2010).

Bratthet

Ved å bruke disse metodene må en vite hvor det øverste løsneområdet er. Vi går ut ifra at skred løsner ved 30 graders helling.  På kart med målestokk 1:50 000 vil det være 30 grader i ei fjellside derhøydekvotene er tettere enn 0,7 mm, eller at 100 meter-kotene er tettere enn 3,8 mm. Det er viktig å lære seg å kjenne igjen terrengformasjoner og bratthet ved å se på kartet (Nes, 2013).

Når en er ute i terrenget kan man trene på å kjenne igjen hvor bratt områder er. Ser man på en fjellside og det dukker opp steiner og renneformasjoner, så er terrenget 40 grader bratt. Der snørutsje- og små løssnøskred stopper opp så er det 30 grader. Dette er gode metoder for å lære seg å kjenne igjen bratt terreng. Bruk øyet og kartet aktivt for å lære deg å kjenne igjen ulik bratthet (Nes, 2013).

Avslutning

Det er viktig å ha kontroll på disse metodene, og kunne bruke de effektivt. En vil som oftest bruke 1:3 normen, hvertfall når det handler om lang eksponeringstid. Ved kortere passaringer og kort eksponering, kan en tillate seg å bruke 10-graders metoden. Dette krever en god del erfaring og kjennskap til snødekket, og terrengformasjoner.

Foto: Oda og Andreas nyter solnedgangen siste kvelden (privat bilde).

Kilder: 

Horgen, A. (2010). FRILUFTSLIVSVEILEDNING VINTERSTID. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

 

Nes, C. L. (2013). Skikompis: snøskred og trygg ferdsel. Førde: Selja forlag.