Klatring

Klatring! 

Vi hadde i uke 36 fire dager med klatring. B3 var delt i to grupper, og vi hadde klatring først. Vi var å klatret på ulike sektorer ute på Kvam. Der fikk vi muligheten til å klatre mange ulike vanskelighetsgrader, slik at alle fikk tilpasset seg til sitt nivå. Vi hadde som mål for uken å:
- Tilegnes oss sikre metoder for sportsklatring
- Kjenne til risikoen ved lavlandsklipper
- Kunne sikre seg i tau for ankomst til eksponert topptaufester
- Tilegne oss metoder for trygg rapell
- Kjenne til det grunnleggende bevegelsesmønsteret for klatreteknikk

Jeg vil i dette innlegget skrive om klatring på topptau og om klatring på led.

Klatring på topptau

Det å klatre på topptau er den enkleste formen for sikret klatring. Det er liten fare for farlige fall, og klatreren kan ha fullt fokus på klatreteknikken. Det gjør at klatreren kan prøve seg på nye og kanskje dristige flytt på en sikker måte. Før en skal klatre på topptau så må tauet gjøres klart ved å lage et topptaufeste (Tronstad, 2005).

Foto: Klatring på topptau (Siggerud klatreklubb, 2015).

Topptaufeste
Ett topptaufeste er det feste som tauet løper gjennom når en klatrer blir sikret fra bakken. Topptaufestet skal vare festet med to forankringer i fjellet. Dette er gjort på ulike måter i fjellet. Det kan være med:
- faste karabiner
- to vanlige borebolter plassert et par desimeter fra hverandre
- kjettinger som møtes i en eller to sjakler
- bolter med ringer til å tre tauet gjennom
- en "grisehale", en faststående krok som du kan legge tauet gjennom

Uansett hvilken metode det er brukt der du klatrer, er det viktig at toppfestene er forankret i minst to uavhengige bolter. "Uavhengige" vil si at festene skal være dublert og koblet slik at om det ene festet ryker, så er du fortsatt festet til det andre (Tronstad, 2005).

Foto: Eksempel på topptaufeste (Bø, 2016).

Gitt at vi nå har et tau som går gjennom et feste i toppen av ruten, kan klatreren og sikreren koble seg inn i tauet. Klatreren kobler seg inn ved en åttetallsknute direkte i innbindingspunktene i selen, og sikreren trer tauet gjennom taubremsen og skrukarabinen sin, som er festet i sentralløkken. De gjør så en kameratsjekk på hverandre, gir klarsignal og så kan en begynne å klatre. Klatreren klatrer oppover, men sikreren fortløpende haler inn tau gjennom taubremsen. Om klatreren nå får ett fall vil tauet stramme seg opp vi topptaufestet, så lenge sikreren gjør jobben sin ved å holde bremsegrepet. Klatreren vil så stoppe opp å henge i tauet nesten med engang. Han vil bare sige litt nedover på grunn av dynamikken til tauet. Når klatreren er på toppen kan man gi signal til sikreren, som kan fire klatreren rolig ned igjen til bakken(Tronstad, 2005).

Det er ikke risikofritt å klatre på topptau. Det er noen ting som er viktig å tenke på.
1. Topptauetfestet skal tåle alt.
2. Tauet skal gli fritt, uten gnag mot fjell og skarpe kanter.
3. To taulag skal aldri bruke samme topptaufeste.
4. Tauenden skal alltid være sikret. Det kan gjøres ved å lage en knute i enden av tauet.
5. Bruk hjelm, fare for steinsprang ved klatring ute.
6. Husk kameratsjekk (Tronstad, 2005).

Klatring på led

Det å lede en rute har litt mer alvor sammenlignet med topptauklatring. Klatreren har et mye større ansvar for sin egen sikkerhet, og det er nye faremomenter som kommer inn. En begynner på samme måte som ved topptauklating. Begge binder seg inn i tauet, gjør en kameratsjekk gir klarsignal. Så begynner klatreren å klatre. Etterhvert som klatreren kommer til en mellomforankring, så henger man opp en kortslynge og klipper tauet inn i kortslyngen. Kortslyngen skal henges opp med den løse karabinen til fjellet, og den faste karabinen til tauet. Tauet skal leggen innenfra og ut. Slik fortsetter klatreren hele vegen opp til toppen. Ved toppen så kommer man til to bolter, som man må gjøre om til et snufeste. Tauet må legges innom begge festene. Hvordan dette gjøres avhenger av hvordan toppfestet ser ut (Tronstad, 2005).

Foto: klatring på led (Siggerud klatreklubb, 2015).

Her er eksempler på de mest vanlige festene:
Faste karabiner: Tauet legges gjennom begge karabinerne, så kan klatreren fires ned igjen.
Borebolter med vanlige hengere: Her må en henge opp egne karabiner eller slynger før en fires ned igjen. Når en skal ta med seg utstyret sitt igjen fra slike fester, er man avhengig av å kunne gå irudt å nå de fra toppen eller rappelere forbi fra et annet feste. Dette er forbi en kan ikke tre tauet gjennom slike fester, de er for skarpe og kan slite tauet.
Borebolter med ringer, og limbolter: Her må man også tilføye egne karabiner. Forskjellen er her er at man kan tre tauet gjennom hullene så en kan fires ned igjen uten å henge igjen noe utstyr. Dette krever at klatreren har full konsentrasjon, og vet ha som må gjøres (Tronstad, 2005).



Hvordan snu?
Jeg skal nå forklare en metode å gjøre dette på:
1. klatreren hekter seg fast i toppfestet med ei eller to slynger.
2. Haler opp et par meter tau som knytes i en  dobbel åttetallsløkke
3. Åttetallsløkka festes med en skrukarabin i sikringsløkka på selen
4. Klatreren knyter opp den orginale innbindingsknuten
5. Trer tautampen gjennom begge snufestene
6. Binder segg inn i tauet på vanlig måte med åttetallsknute
7. Åttetallsløkka med skrukarabinen i sikringsløkka på selen kobles ut
8. Klatreren ber om stramt tau, dobbeltsjekker, kobler ut kortslyngene og er klar til nedfiring
9. Fires ned
I denne situasjonen er klatreren hele tiden sikret til hovedtauet, med en kortslynge som ekstra sikkerhet (Tronstad, 2005).

Når man klatrer på led er det viktig å se ut hvordan ruten er. Hvor mange bolter det er og hvilke toppfeste det er. Dette for å vite hvilket utstyr en må ta med seg opp. Klatring på topptau og på led er to veldig forskjellige metoder. Derfor er det viktig at man lærer seg den eller de man skal bruke. En kan ikke klatre led om man bare har klatret på topptau før. Da må man lære seg metodesettet for ledklatring. Klatring er en aktivitet som krever en del kunnskap og ferdigheter, som man må bygge seg opp gjennom erfaring og samarbeid med andre klatrere.

Avslutning

Denne uken har gitt meg mye ny lærdom, og har gjort meg tryggere på meg selv. Både klatremessig, men kanskje mest på håndverket som kreves for å drive med klatring. Klatring er en dannelsereise, som man må ta steg for steg. 

Kilder

Bø, S. (2016, april 16). Trygg retur. Norsk-klatring. Hentet fra https://www.norsk-klatring.no/sikkerhet/trygg-retur

Siggerud klatreklubb. (2015). Spørsmål og svar. Hentet fra https://www.siggerudklatreklubb.no/om-oss/sporsmal-og-svar/

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.