Veiledertur

Denne turen var jeg og Kristian fra B3, veiledere for B1 og B2 studenter. Det var med en student fra B1 og to studenter fra B2. B1 eleven hadde studert friluftsliv tidligere, og B2 studentene hadde erfaring fra turer med skolen. Det vil si at vi var en liten gruppe, men relativt god erfaring for denne typen friluftsliv. Nemlig lav-terskel friluftsliv i skogen. Vi skulle ha en tur der vi fokuserte på trivsel og hygge i nærområdet. Vi tok bussen inn til enden av Barsnesfjorden og fulgte den gamle kongevegen opp til et ganske urørt område som henter for Munthemarki. Der slo vi opp leir og hadde camp for tre dager.

Foto: Fokus på god mat og hygge, her pizza (eget bilde). 

Mål for turen: 

-          - en introduksjon til lavterskel friluftsliv i nærmiljøet

-          - overnatting ute uten telt

-          - planlegging og tilberedning av mat på tur

-          - en innføring i sporløs ferdsel

-          - trening på bruk av kart og kompass

Jeg og Kristian hadde ansvar for å lage en turplan. Der delte vi ut ansvarsoppgaver til studentene, som de kunne forberede seg på. Slik fikk de ansvar, så jeg og Kristian kunne fokusere på å være en veileder som gidde tilbakemeldinger og respons underveis på turen. Jeg vil i dette blogginnlegget skrive litt om ulike lederstiler som en kan benytte seg av som veileder.

Situasjonsbestemt ledelse

Situasjonsbestemt ledelse er en ledelseteori som blir mye brukt i friluftsliv. Friluftsliv er et dynamisk fag, der det hele tiden vil oppstå situasjoner. Og som veileder må en handle ut ifra disse situasjonene. Situasjonsbestemt ledelse i friluftsliv bygger på en 7-trinns modell av Tannenbaum og Scmidt. Den modellen handler om at veilederen går fra en autoritær ledelse til å gi gruppen mer selvstendige ansvar, på bakgrunn av gruppen sine ferdigheter. Denne modellen har senere blitt utviklet av Nils Faarlund (1973), som lagde en modell der veilederens rolle avhenger av situasjonens alvor og gruppens forutsetninger (Vikene, Hallandvik & Vereide, 2016).

Figur: Faarlund-modellen. Gruppestyring avhengig av gruppens forutsetninger og situasjonens alvor (Verket, 2003).

COLT-modellen

Priest og Chase (1989) lagde også en ledelsesmodell. "Conditional Outdoor Leadership Theory", COLT-modellen. Denne modellen er en tredimmensjonall modell der det er flere faktorer som samspiller og gir grunnlaget for en lederstil. I grove trekk så er de ulike lederstilene en autokratisk lederstil, demokratisk lederstil og en abdikratisk lederstil.

Autokratisk: veilederen tar hovedansvar i beslutningene
Demokratisk: veilederen inviterer til dialog
Abdikratisk: deltakerne får mer selvstendig ansvar

I hovedsak er det 5 overordnede forhold (Z-aksen) som gir grunnlag for valg av lederstil

1. Farer i omgivelsene
2. Individuelle ferdigheter
3. Gruppeferdigheter
4. Lederferdigheter
5. Konsekvensavgjørelse

I tillegg til disse fem ulike forholdene, må en se det i samsvar med målet om hva en ønsker å oppnå. Om det er en relasjonorientert ledelse (Y-aksen) der gruppeprosessene er viktig, eller om det er en oppgaveorientert ledelse (X-aksen) der et bestemt mål er viktig. Dette setter grunnlaget for hvilken lederstil en skal gå mot. Det er ikke slik at en må velge en spesiell stil om gangen, men det gir grunnlag for hvilken retning/lederstil man kanskje skal helle mot (Vikene, Hallandvik & Vereide, 2016).

Figur: COLT-modellen (Priest & Gass, 2017, s. 221).

Et eksempel fra vår veiledertur er en orienteringsoppgave. Studentene fikk i ansvar med å orientere frem til et bestemt sted. Vi var som nevt en liten gruppe med gode ferdigheter for orientering. Derfor valgte vi som veiledere en abdikratisk lederstil. Gruppen orienterte godt, og vi gikk mot målet. Etterhvert endret været seg til å ble ganske kaldt og surt. Noen ble litt kalde og det gikk utover orienteringen til studentene. Da valgte vi som veiledere å gå over til en mer demokratisk lederstil. Vi stilte spørsmål som gjorde at de fikk orientert seg inn igjen på rett kurs, og vi kom oss tilbake til camp.

Her var det ikke en en alvorlig situasjon, og det hadde ikke vært krise om studentene hadde orientert feil i litt lengre tid før de selv skjønte at de var på feil kurs, eller at vi sa ifra. Vi valgte å gripe inn for å trene oss på å gå over i en mer demokratisk lederstil, for så å fortelle studentene om hvorfor vi gjorde det. Slik skapte vi en læringssituasjon både for oss veiledere, og for studentene. Vi kunne ha valgt å forsatt med en abdikratisk lederstil, men vi kan også skape gode relasjoner og samtaler gjennom en demokratisk lederstil. Dette er noen en alltid må vurdere ut i fra situasjonen. Hva er det som er målet med opplegget? Hva ønsker du å oppnå? Hva ønsker du at gruppen/studentene skal lære?

Situation awarness

Ledelse og læring i friluftsliv kan gjennomføres på mange måter.  Og som veileder skal en kunne se disse situasjonene og skjønne at de oppstår, før de oppstår. For å kunne se disse situasjonene kreves det erfaring, og evnen til å innhente informasjon fra omgivelsene. Situation awarness handler om å oppdage og forstå konsekvensen av situasjonen man befinner seg i. Vi kan dele det opp i tre nivåer.

Nivå 1: Innhenting av relevant informasjon fra miljøet
Nivå 2: Individets evne til å forstå informasjonen som en henter inn
Nivå 3: Refleksjon rundt informasjonen, og gjøre riktig vurdering på bakgrunn av det (Vikene, Hallandvik & Vereide, 2016).

Som nemt er friluftslivet dynamisk. For at vi skal klare å skape god læring er det sentralt å velge en god lederstil. Dette sammen med en god situation awarness. For å klare det krever det at vi har erfaring. En god mengde erfaring som gjør at vi har muligheten til å oppdage situasjoner og handle i de. Ifølge Jarvis (2000) bygger all læring på erfaring (Vikene, Hallandvik & Vereide, 2016).

Foto: Mer god mat (eget bilde). 

Avslutning

Veiledning i friluftsliv er som nevt veldig dynamisk. En må hele tiden variere og gjøre det som skal til for å legge til rette for god læring. Det å kunne ha noen modeller i bakhodet kan være greit. En må forstå modellene slik at en kan gjøre de om fra teoretiske modeller til å bruke de praksis. Dette krever erfaring, og vil gjøre at en lærer mer og mer. Erfaring er nøkkelen til å bli en god veileder.

Kilder: 

Priest, S., & Chase, R. (1989). The conditional theory of outdoor leadership style: An exercise in flexibility. Adventure Education, 6(2), 10-17.

Priest, S., & Gass, M. (2017). Effective Leadership in Adventure Programming, 3E. Human Kinetics.

Verket, L. (2003, oktober 30). Friluftsliv hva-hvordan-hvorfor. Kristiansand. Hentet Oktober 25, 218 fra http://www.naturliv.no/faarlund/friluftsliv.htm

            Vikene, O.L., Vereide, V. & Hallandvik, L. (2016). Ledelse og læring i friluftsliv. Hogen, A., Fastin, M.L., Lundhaug, T., Magnussen, L.I. & Østrem, K. (Red.) Ute! Friluftsliv - pedagogiske, historiske og sosiologiske perspektiver (s. 107-125). Bergen: Fagbokforlaget