Høyfjellstur

Det var en ny uke, og det var duket for høyfjellstur. Vi skulle gå fra Grinde ved Leikanger, over fjellet og til Sogndal. Dette var en marsj, som skulle ta oss 6 dager. De førte tre dagene gikk vi med veileder, og de tre siste gikk vi med teltlagene. Fokuset på turen var å få kunnskap om fjellflora og naturkjennskap som er generelt for friluftslivsvegledere. Vi skulle få erfaring og kunnskap i friluftsliv med vekt på ferdsel i fjellet, vandring, bekledning, pakking av sekk, slå leir, teltliv og annet. Og vi skulle få en innføring i orientering og veivalg i høyfjellet. I dette blogginnlegget skal jeg skrive om 10 forskjellige arter. Jeg vil si litt om hvordan de ser ut, hvor man finner de, og hva de har blitt brukt til i en kulturell sammenheng. God lesning J

Einer

Latinsk navn: Juniperus communis. Juniperus var det gamle romerske navnet for einer, mens Communis betyr vanlig. 

Familie: Sypressfamilien

Einer er vårt mest utbredte bartre, og vokser i hele landet, fra Lindesnes til Nordkapp. Einer er svært tilpasningsdyktig og kan vokse i nesten all slags jord så lenge det er nok lys. På fjellet kan du finne den som en lav krypende busk eller et lite tre opp til 15 meter. Du finner den i tørre skoger, på beitemarker og på heier i fjellet. I Norge er den funnet på 1730 m.o.h. i Jotunheimen, og på 1065 m.o.h. i Sør-Troms. Einer vokser veldig sakte, og kan bli veldig gammel. I Sverige og Finland, er det funnet einer som er ca. 1000 år gamle (Kristoffersen, 2011).

Kulturell bruk:

Einer har blitt brukt til medisin. Utkok av einer ble brukt mot sykdommer til folk og dyr. Den ble brukt til luftige låvevegger, hesjestaur og sledemeier. I dag så brukes einer til blant annet krydder i brennevin og i matretter (Kristoffersen, 2011). Einer lukter godt, og einerlåg ble brukt til å vaske håret. Barn kunne bruke å gå med einebær i lommen, som skulle beskytte de mot underjordiske eller noe annet vondt. Einer ble også brukt til å lage bue, siden den egnet seg til det (Hjort & Høeg, 1991). 

Foto: Einerbuske (Kjetil Balstad) 

Gran

Latinsk navn: Picea abies. 

Familie: Furufamilien

Gran er et stort tre, som kan bli opptil 48 meter høy. Den har korte nåler, og barken er gråbrun. Den har kongler som blir ca. 10-15 cm lange. Grana har ikke så store krav til jordsmonn, den krever bare litt fuktighet. Den takler mye skygge, og derfor så utkonkurrerer den furua. Utenom der det er tørt jordsmonn, der vinner furua (Kristoffersen, 2011).

Utbredelse: 

Grana kom som en innvandrer fra øst til norge for ca. 2500 år siden. Den har sin hovedutbredelse på østlandet og nordover til Rana i Nordland. I sør-Norge så finnes den opp mot 800 m.o.h. Enkeltindivider er funnet på på 1280 m.o.h. På vestlandet og i Nord-Norge er mesteparten av grana plantet. Den har ikke kommet dit naturlig, for den klarte ikke å spre seg over fjellkjeden langs Midt-Norge, som f.eks over Jotunheimen. Grana er utbredt i Nord- og Mellom-Europa og videre gjennom Nord-Asia til Stillehavet (Kristoffersen, 2011).

Foto: Gran (Kjetil Balstad)

Kulturell bruk:

Grana er det treslaget som har størst økonomisk betydning for Norge, og det er mye av grunnen til at den er plantet så mye av. Den har blitt brukt til blant annet husbygging, papirindustrien, og til juletrær (Kristoffersen, 2011). Det har også blitt brukt til mye lek og moro blant barn. De brukte å leke med konglene som dyr og buskap. Du spiste de unge toppskuddene. Skjegglavet ble brukt til kostyme, som skjegg, hår og bart. Kvaen ble brukt som tyggegummi, noe som smake godt og som var godt for tennene (Høes & Hjort, 1991).

Foto: Grantrær (Kjetil Balstad)

Engsoleie

Latinsk navn: Ranunculus acris

Familie: Soleiefamilien

Engsoleie er en av Norges mest vanlige planter. Den har en opprett greinene stengel, men en knallgul blomst. Blomsten er delt inn i fem fliker. Engsoleien er en giftig plante, og derfor ser man ofte at de står igjen på beitemarker. Dyrene spiser den ikke. I tørket tilstand så er den ikke giftig, og da kan dyrene spise den (Kristoffersen, 2011).

Foto: Engsoleie i full blomst (Naturfakta, 2013)

Utbredelse: 

Engsoleien vokser i stort sett alle naturtyper. Den vokser på enger, i fjellet, åpen skog og snøleier. Er det gode forhold kan den vokse i tusenvis. En kan finne engsoleien på hele den nordlige halvkule. Engsoleien er funnet i Norge på 1870 m.o.h, og i Alpene helt opp til 2500 m.o.h (Kristoffersen, 2011). 

Kulturell bruk: 

Den har blitt brukt i barneleker for å avsløre om en person liker smør. Om en holder blomsten under haken, og den gir gjenskinn så er en smørelsker. Derfor kalles den ofte for smørblomst (Kristoffersen, 2011). På grunn av sine fine farge, har den blitt brukt i kranser og buketter. I gamle dager ble den flettet inn i "brurakransen" til bryllup. Der ble den hengt opp i en lang stang, for å gå fremst i brudefølget. Eller så ble den festet i masten om brudefølget kom med båt (Høes & Hjort, 1991).

Ryllik

Latinsk navn: Achillea millefolium

Familie: Kurvplantefamilien

Ryllik er en vanlig plante i Norge. Blomstene er som noen halvskjermer, og er som oftest hvite. Kan forekomme i rosa, men er veldig sjeldent. Bladene er oppdele. Det vokser mange små blomstrer i en klynge på toppen av stengelen, som kan bli 10 til 60 cm lang. Rylliken har et godt utviklet rotsystem (Kristoffersen, 2011).

Utbredelse:

Rylliken vokser i hele landet, fra lavlandet helt opp til snaufjellet. Rylliken vokser i grøftekanter, tørre enger bakker og åpen skog. Man kan finne varianter av rylliken i hele Europa og den nordlig halvkule (Kristoffersen, 2011).

Kulturell bruk:

Det latinske navnet, Achillea, kommer i fra Achilles, en gresk helt fra Trojanerkrigen. Han brukte rylliken til å lege sårene til soldatene sine. Rylliken har blitt brukt til medisin i mange år. Den ble brukt av kineserne for om lag 4000 år siden. Det ble laget te, brennevin, øl, og krydder av rylliken (Kristoffersen, 2011).

Foto: Ryllik (Kjetil Balstad)

Rogn

Latinsk navn: Sorbus aucuparia

Familie: Rosefamilien

Rogn er et tre eller en stor busk. Den kan bli fra 3 meter til 10 meter. Bladene er finnete, og her 6-8 par små-blad per finne. Blomstene er gulhvite, og vokser samlet i skjermer. I september og/eller oktober så får rogna røde, modne bær. Bærene er mat for fuglene (Kristoffersen, 2011).

Utbredelse:

Rogn vokser i lavlandet over hele landet. Den er funnet på 1500 meter over havet i Hemsedal. Den finner rogn i blant annet skog, skogkanter, rasmark og i sørvendt sørberg (Kristoffersen, 2011).

Foto: Rognetre (Therese Belgum)

Kulturell bruk:

På grunn av rognebær inneholder C-vitamin og en del andre næringsstoffer, så har rogn blitt brukt til mat for både mennesker og dyr. Rogn er et slitesterkt treslag, og har derfor blitt mye brukt til å lage redskaper av (Kristoffersen, 2011). Rognebær har blitt brukt til mye forskjellig. De har blitt brukt til å lage halskjeder av. De ble brukt til å blåses ut gjennom hule stilker eller rør. Og de ble brukt til lokkemat i snarer for å fange fugl. Selve treet ble brukt til å sprøyter og fløyter av. Rogn har også vært en vær- eller årstidvarsler, ut ifra når rognebærene kom på treet (Høes & Hjort, 1991). Siden rogn er et slitesterkt treslag, så ble det laget ski av det. Det var en tresort som hadde god glid. I gamle dager ble det sagt av om en kjørte seg i hjel på ski av rogn, var det som å ta selvmord. Og da ble en ikke begravd i vigslet jord.

Foto:Rogn (Therese Belgum)

Tepperot

Latinsk navn: Potentilla erecta

Familie: Rosefamilien

Tepperot en blomst som er 10-30 cm lang. Den har fire gule kronblad, og en rød rot. Tepperot vokser ofte i tuer, og har ikke noe spesielle krav til jordsmonn. Derfor finner vi tepperoten både i skoger, myrer, enger og heier. Man finner tepperoten i store deler av Norge. Den har blitt funnet på 1320 meters høyde, men i Nord-Norge, nord for Troms, så er den mest i lavlandet (Kristoffersen, 2011).

Kulturell bruk:

Tepperot er en plante som er brukt mye i folkemedisinen. Å teppe, betyr å stoppe eller sette krok i. Den har nemlig vært brukt til å tette sår som blødninger. Roten har også blitt brukt til fordøyelsesbesvær, kolikk og løs mage. Dette er på grunn av at roten inneholder garvestoffer, som er sammentrekkende. Den har også blitt brukt til farging av klær og garn, på grunn av sine røde fargestoffer i rota (Kristoffersen, 2011). Roten ble også spist. En brukte å skrape den av, for å spise den (Høes & Hjort, 1991).

Foto: Tepperot (Therese Belgum)

Geitrams

Latinsk navn: Chamerion angustifolium

Familie: Mjølkefamilien

Geitrams er en vakker og iøynefallende blomst. Den kan bli fra en halv meter høy, til ca. 2 meter høy. Den har en kraftig rotstokk som er sterkt forgreinet. Stengelen er ugreinet, men er full av lansettformede blad. På øvre del av stengelen har den store blomster som sitter i klaser. Kronbladene er røde, men kan noen sjeldne ganger bli hvite (Kristoffersen, 2011).

Foto: Geiterams (Therese Belgum)

Utbredelse:

Geitramsen er en nitrogenfikserende plante, den liker nitrogen. Den vokser opp fort der det skal etableres nytt land, som for eksempel etter en skogbrann eller i et hogstfelt. Vi finner den derfor ofte nære veikanter, og ved siden av beitemarker. Men vi finner den også i skogen, hogstfelt, beitemarker, og som ugress i byer. I fjellet finner vi de også i urer og rasmark (Kristoffersen, 2011).

Kulturell bruk:

Mange i Sverige kaller geitramsen for rallarros eller rallarblad, som et botanisk minne etter byggingen av Rallarvegen (Kristoffersen, 2011). Mennene som jobbet på Rallarvegen, brukte å gi Geitrams til en dame de hadde et godt øye for. Før i tiden ble en advart om å røre denne blomsten, for en kunne få sykdommen elveblest av den. Noe som ikke stemte (Høes & Hjort, 1991).

Røsslyng:

Latinsk navn: Calluna vulgaris

Familie: Lyngfamilien

Røsslyng er en lyngplante, en av Norges mest vanlige. Det er en tettgreinet liten dvergbusk, med små nåleformete blad. Den kan bli fra 10-50 cm høy. Blomstene sittet i små samlinger, langs stilken. Blomstene er vanligvis rødfiolette, men kan forekomme som hvite. Dette er en vakker blomst, som gir fine farger i fjellet på sensommeren (Kristoffersen, 2011).

Foto:Røsslyng (Kjetil Balstad)

Utbredelse:

Røsslyng vokser over store deler av landet. I lavlandet er den over hele Norge, mens i høyfjellet er den vanlig helt nord til polarsirkelen. Røsslyngen liker næringsfattig jord og vokser på lyngheier og berg (Kristoffersen, 2011).

Kulturell bruk:

Røsslyng inneholder en del nektar, og tiltrekker seg derfor mye bier og humler. Den har derfor vært viktig for produksjonen av lynghonning. Den har også blitt høstet, og brukt som brensel (Kristoffersen, 2011).

Foto:Røsslyng (Kjetil Balstad)

Blåbær

Latinsk navn: Vaccinium myrtillus    

Familie: Lyngfamilien

Blåbær er en veldig vanlig norsk art, og det er vår mest populære bærsort. Blåbærlyng blir mellom 10 og 50 cm høy. Den har en grønn stengel, som er litt kantete. Kronen er krukkeformet, og litt rødlig. Bærer, det er blåsvart og vokser i enden av stengelen. Inni bærene er det en rødfiolett væske, med søt smak (Kristoffersen, 2011).

Foto:Blåbærlyng (Kjetil Balstad)

Utbredelse:

Blåbæra vokser i hele Norge. Både i lavlandet, og i høyfjellet i lavalpin sone. Den vokser i lyngskoger, myrer og heier (Kristoffersen, 2011).

Kulturell bruk:

Blåbæra har sin gode smak, og er derfor mye brukt til syltetøy og saft. Den blir og brukt som råstoff til vin og likør. Blåbæra er rik på antioksidanter. Den har også en del garvestoffer, som blir brukt som et mageregulerende middel (Kristoffersen, 2011). Blåbæra har i all tid blitt plukket og spist. Man satt de på strå, ofte i lag med andre bær. Før ble det sagt at de bærene som var mørke og blanke, de hadde ormen slikket på (Høes & Hjort, 1991).

Snøull

Latinsk navn: Eriophorum scheuchzeri

Familie: Halvgressfamilien

Snøullen er en karakteristisk art, som vi finner over hele den norske fjellkjeden. Den har en lang tynn stengel som blir 10-30 cm høy. På toppen sitter blomsten. Det er ett ullhode som er hvitt, svært tett, og helt rundt. Snøullen vokser ofte tett i en massevegetasjon. Når den er i blomst, kan det se ut som hele myren er dekket av snø (Kristoffersen, 2011).

Kulturell bruk:

Det har blitt prøvd å lage klær av snøull. De plukket av ullhårene, og blandet med annet type ull. Det ble et mykt og hvitt garn. Dessverre var det for sprøtt til å brukes i garn, men ble brukt som fyll i dyner og puter (Kristoffersen, 2011).

Foto: Snøull (Krovoll, 2016)

Referanser

Høeg, O., & Hjort, H. (1991). Barkebåt og kongleku : Tradisjonelle barneleker med ville vekster. Oslo: Universitetsforlaget

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad & Bjørke.

Krovoll, A. (2016, 01 29). Snøull i Ramsfjella. Hentet 12 07, 2017 fra http://arildkrovoll.no/2016/07/29/polarull-i-ramsfjella/

Naturfakta. (2015, 05 22). Engsoleie, smørblomst. Naturfakta. Hentet 12 07, 2017 fra http://www.naturfakta.no/planter/?id=574