Bretur

Denne uken var det klart for bretur. Vi skulle på tur til Jostedalen. I Jostedalen var vi innlosjerte på Jostedalen camping. Derifra var det dagsturer, på ulike brearmer til Jostedalsbreen. Mandagen gikk vi på Tuftebreen, tirsdag og onsdag gikk vi på Nigarsbreen, og på torsdag gikk vi på Fåbergsstølsbreen. Vi var alltid i samme gruppene, så vi fikk øvd inn gode rutiner i taulaget vårt. Dette brekurset er en del av Norsk fjellsportforum sin kursstige i bre. Etter endt brekurs, og andre ekskursjoner i løpet av studieåret, skal vi få NF-godkjent grunnkurs i bre.

Her er målene vi hadde for turen:

-        Være bevisst alpine farer knyttet til brelandskap.

-        Bevegelsesteknikk og bruk av isøks og stegjern.

-        Brevandring i taulag på blåis på en sikker måte.

-        Kjennskap til metoder for kamerathjelp fra sprekk på blåis eller snødekt bre.

-        Refleksjon rundt veiledning på bre, hvordan bevege seg trygt med gruppe på bre?

-        Etter endt undervisning bør studentene være i stand til å gå på enklere breer i Norge sammen med andre med tilsvarende bakgrunn.

-        Geologi og planter knyttet til brelandskap.

I dette blogginnlegget vil jeg skrive mer om bresprekker og kameratredning på bre.

foto: Eirik poserer forran Nigarsbreen (eget bilde)

Bresprekker

"En bre er en masse av snø og is som vesentlig ligger på land og som er, eller har vært, i bevegelse".

En viktig poeng er altså at massen må være i bevegelse for at det skal kunne kalles en bre. 

Her ser vi at alle levende breer er i bevegelse. Når en bre er i bevegelse, vil den utsettes for skjærspenninger, deformasjon, trykk og strekk. Disse kreftene vil til sammen skape ulike formasjoner og sprekker i isen. Hvilke krefter som er størst vil bestemme hvilke formasjoner vi får. Er det strekkreftene som dominerer, vil isen sprekke opp. Er det trykkreftene som er sterkest vil isen bli stuet opp. Bresprekker vil sjeldent bli mer enn 20-30 meter dype. Detter er på grunn av at så dypt nede i breen, er trykket av overliggende is større en strekkreftene (Nesje, 2012).  

Ulike typer sprekker:

Lengdesprekker:

Disse sprekkene oppstår når dalen blir bredere, eller at en langsgående rygg ligger under breen. Breen faller ut mot sidene og strekkreftene til sidene, vil gjøre at isen sprekker opp langsgående med dalen (Nesje, 2012). Lengdesprekkene dannes i samme retning som bevegelsesretningen til breen (Haslene, 2008).

Foto: Lengesprekker (eget bilde) 

Tverrsprekker: 

Disse sprekkene oppstår når breen får et brattere fall (Nesje, 2012). Isenen som faller over kanten vil få en større hastighet en isen som henger fast på oppsiden. Dette gjør at vi kan få store sprekker. Det er ofte en høydeforskjell mellom iskanten på hver side. Dette gjør at disse sprekkene kan være vanskelig å passere (Haslene, 2008). 

Foto: Det var en kompleks inngang på Nigarsbreen! (eget bilde) 

Randsprekker: 

Disse sprekkene oppstår langs kanten, i yttersvingen, på breene. Her får breen en friksjon med fjellveggen, som skaper store strekkspenninger. Disse spenningene skaper sprekker som vil gå oppover og innover i breen. Når breen beveger seg videre nedover og svingen slutter, vil de etterhvert lukkes (Haslene, 2008).

Bergleppe:

Dette er en type tverrsprekk, som blir dannet under bratte fjellsider. Når breen beveger seg bort fra fjellet, vil deler av massen henge fast i fjellet. Dette er på grunn av friksjonen breen har til fjellveggen, eller at den har frosset fast til fjellveggen. Når resten av breen beveger seg nedover blir det dannet en type tverrsprekk (Haslene, 2008).

Oppstuving:

I innersving eller en innsnevring nært fjellsidene, kan vi få oppstuving. Det er at isen stuves opp i bratte spisser rygger og tårn. Det blir ofte store høydeforskjeller (Haslene, 2008).

Når strekkkreftene eller trykket øker, vil de fleste sprekkene lukkes igjen. Dette skjer vanligvis når breen flater ut, enten etter et bratt parti eller før innsnevringen av en dal (Haslene, 2008).

 

Foto: Pass deg for sprekkene (Eget bilde)

Kameratredning

Disse sprekkene kan være livsfarlig, og en skal behandle de med varsomhet. Det er viktig med gode rutiner i taulaget, og at en passerer sprekker på en hensiktsmessig måte. Men om uhellet først er ute, og noen faller end i en sprekk. Da må en vite hvordan man utfører en kameratredning. Jeg vil nå forklare hvordan en kameratredning utføres. 

Dette her er en redning der førstemann i et taulag på fire, har falt ned i en sprekk. De tre andre vil nå utføre en redning ved hjelp av en hjelpetalje. Det første som må gjøres er å avlaste tauet. Den som er nærmest den falne, plasserer en is-skrue ved siden av seg. I denne isskruen så fester han en karabin. I tauet foran seg så har man en klemknute, denne klemknuten kobles fra selen. Klemknuten festes i en slynge ved bruk av et ankerstikk. Slyngen festes så i karbinen på isskruen. Vi har nå avlastet tauet (Haslene, 2008).

Nå skal andremann i taulaget få muligheten til å gå nærmere sprekken. Dette for å kunne ha kommunikasjon med han, men også for å lettere kaste ned hjelpetaljen. For å komme nærmere sprekken, må andremann første sikre seg inn i tauet som går fra sikringsmiddelet til den falne. Dette gjør han med å feste en klemknute på tauet, i en slynge til sin egen sele. Nå kan han knyte seg ut av hovedtauet, men allikevel være en del av taulaget. Han er bare festet i en klemknute lengre frem i stedet. Nå kan andremann vandre fritt mellom den falne og sikringsmiddelet. Slik kan han holde kontakten med den falne, og selv være sikret (Haslene, 2008).

Vi skal nå rigge en hjelpetalje. Dette gjøres ved å feste et annet tau med en dobbel åttetallsknute, i en karabin, til isskruen. Vi trenger nok tau til å lage en bukt som går ned til den falne, og opp igjen. Altså det dobbelte av lengen mellom to personer i taulaget. Vi fester på en skrukarabin på hjelpetauet og senker det ned til den falne. Den falne fester skrukarabinen i sentralløkken på selen sin. Vi kan nå dra i hjelpetauet, for å få den falne opp. Den falne kan hjelpe til med å dra i tauet som er festet i sikringsmiddelet. Når vi drar den falne opp må vi sørge for at tau ikke sklir ut igjen. Dette gjøres ved at den falne flytter klemknuten sin oppover på hovedtauet etter hvert som han blir dratt opp. Om den falne ikke klarer å flytte en klemknute, så må andremann feste en klemknute fra sikringsmiddelet til den tauenden som taulaget skal dra i. Når den falne kommer opp mot kanten, så la han få tid til å få beina over, og stekk ut en hjelpende hånd. Når aller er opp og alt har gått bra, kan man reversere taulaget og fortsette brevandringen (Haslene, 2008).

Den hjelpetaljen vi brukte er er en 1:2 talje. Hjelpetaljeprinsippet bygges på at kraften man må dra inn med minker. Ved en 1:2 talje halveres vekten man løfter, men mengden tau man må dra inn dobles (Haslene, 2008). 

Foto: Eirik Rappellerer (eget bilde)

Foto: Eirik smiler og er fornøyd med dagen (Eget bilde)

Referanser:

Friis, Haslene, Friis, Kjartan Nielsen, Haslene, Sindre, & Den Norske turistforening - Fjellsport. (2008). Breboka : Håndbok i brevandring (6. utg. ed.). Oslo: DNT-Fjellsport.

Nesje, A., & Sjøstrøm, K. (1995). Brelære. Kristiansand: Høyskoleforl.